Over
frokost på Hambro’s kafe diskuterte deltakere fra næringslivet, en rekke
organisasjoner og forbund hvordan man kan finansiere klimatiltak ved de store utslippskildene.
Klimafond har vært foreslått av flere aktører, men hvordan skal et slikt fond
organiseres, hvor stort bør det være og hva skal finansieres?
På
ZEROs workshop kom flere innspill fra blant annet NHO, Fellesforbundet, Klif,
Teknologirådet, Bellona, Energi Norge og OED.
Klimaforliket
forplikter 
Rådgiver
Kari Elisabeth Kaski fra ZERO pekte i sitt åpningsinnlegg på målene i
klimaforliket om å redusere innenlandske utslipp med 15-17 millioner tonn CO2
innen 2020, og at målene ikke kan nås uten nye, store virkemidler
-
Klimaforliket forplikter. Vi må redusere utslippene globalt med 85 %, det betyr
at det i løpet av få år må komme på plass flere CCS-prosjekter internasjonalt.
Norge må ha flere av disse, men da trenger vi bedre virkemidler, sa Kaski.
Hun
tok opp ZEROs forslag om et klimafond finansiert gjennom en økning av
CO2-avgiften for petroleumsindustrien som en mulig løsning for å sikre store
klimatiltak i industrien på land og til havs.
-
Prisen på CO2 bør økes for å gi incentiver til kutt, særlig i oljeindustrien,
og for å få nok midler til store utslippskutt. Uten sterkere virkemidler vil vi
ikke nå klimamålene eller lede an i utviklingen av ny teknologi, sa Kaski.
Større fond – større
kutt
Klif
utredet i Klimakur 2020 tanken om en fondsløsning. Elin Økstad, sjefingeniør i Klif
og prosjektleder i Klimakur 2020, viste til at innretningen på et fond er
viktig for hvilke tiltak som prioriteres.
-
Et fond må utløse tiltak som ikke utløses av kvotesystemet eller andre
virkemidler som støtte fra Enova. Det er viktig å finne en mekanisme for dette,
og for hva som skal skje med de kvotene som eventuelt blir frigitt som følge av
utslippskutt i industrien.
Økstad
mener ambisjonsnivået for nasjonale kutt avgjør størrelsen på fondet og hvilke
tiltak som inkluderes.
-
Om ikke kvotepliktig sektor omfattes av tiltak, må man ha sterkere tiltak for
andre sektorer. Et større fond kan gi større kutt.
Ut av ”Dødens dal”
–
Den største barrieren er å få prosjekter gjennom den fasen vi kaller «dødens
dal», sa prosjektleder Jon Fixdal i Teknologirådet.
Han
mente den største utfordringen er å få storskala pilotprosjekter
kommersialisert og ut på markedet etter utviklingsfasen. Her trengs det mer
støtte for å få prosjektene opp og gå.
- Erfaringene
fra NOX-fondet er gode, og gjør det interessant å se på fond som løsning.
Særlig gjelder dette for teknologiutvikling. Der er fond en god ide. Et fond
for utslippsreduksjoner må imidlertid balansere flere hensyn, som fare for
karbonlekkasje og en avgrensing til kvotemarkedet. Hvis et slikt fond skal ha
effekt må kvotene som frigis fjernes fra markedet. Det blir en kostnad.
Kjell
Øren fra NHO er enig i at et klimafond er et godt virkemiddel, men er ikke helt
enig med ZERO på hvordan det bør finansieres.
-
Ny teknologi er avgjørende for utslippsreduksjoner, og et klimatiltaksfond kan
være utløsende for tiltak over kvotekostnaden.
Øren
mener industrien vil stille opp med EUs kvotesystem lagt til grunn, der
kostnadene utover kvotesystemet kan finansieres gjennom fond.
-
Vi er skeptiske til nye eller økte avgifter for bedriftene. Et fond må også
innrettes slik at det ikke fører til uten nedleggelser og karbonlekkasje. Men
fond kan være bra for tiltak som muliggjør forpliktelse for utslippsreduksjoner
og som gir ny anvendelse av eksisterende teknologi.
Langsiktighet og framtidsretting
Dag
Odnes representerte Fellesforbundet og var opptatt av langsiktigheten et fond
representerer.
-
Et fond er ikke noen mirakelløsning, men en annen måte å disponere penger på.
Og for å unngå den kortsiktige kampen om penger over statsbudsjettet og få en
mer langsiktig finansiering.
Dag
Christensen fra Energi Norge pekte på nødvendigheten av langsiktig og
fremtidsrettet tenking rundt industrien i Norge.
-
Da vi innførte CO2-avgiften offshore var det for å stimulere industrien til å
gjennomføre tiltak de ikke ellers ville gjort. Hvis vi alltid skal sammenligne
med det som er billigere å gjøre i andre land enn i Norge, kommer vi til 2030
og ser at andre har gjennomført tiltakene, og vi sitter igjen med
steinalderindustri i Norge.
Se
presentasjonene fra møtet her:
Kari
Elisabeth Kaski fra ZERO
Elin
Økstad fra Klif
Jon
Fixdal fra Teknologirådet
Kjell
Øren fra NHO
